Klirrende glass og bestikk, store dampende gryter med suppe, lukten av hjemmebakt brød, makrell og snaps. Gjæstgiveriets kvinner har røde kinn og balanserer av gårde med mengder av glass. Ute vrinsker tørste hester og det ringler i bjeller og knirker i trappene. De har kommet til Stortorvet med hester og sleder, fra hele innlandet, og mye skal selges og mye skal kjøpes. Lukten av honningkake omkranser torvet og barna kaster snøball på hverandre. Men ute er det kaldt, så en tur innom Gjæstgiveriet gjør godt for frosne og stive kropper.

Det er kanskje ikke riktig sånn lenger, men det er få steder i Oslo som har bevart sin historiske egenart slik som Stortorvets Gjæstgiveri og Grensen 1.

1700-tallet

Stortorvets-Gjaestgiveri-Historie-01

I 1689 ble Christiania rammet av en stor bybrann og byens kirke, Hellige Trefoldighets kirke, som lå plassert ved Christiania Torv, tok fyr. Selv om kirken ikke var totalskadet, ble det likevel besluttet å ikke bygge den opp igjen, men å heller sette opp en helt ny kirke lengre nordøst, der den ikke ville sjenere utsikten over byen fra Akershus Festning. En ny kirke ble derfor reist utenfor byvollen, på det senere Stortorvet, som etter hvert også overtok selve torgfunksjonen i byen. Kirken, som ble kalt Vår Frelsers Kirke, (i dag Oslo Domkirke) ble oppført i årene fra 1694-99.
Adressen Grensen, som den gang het Grændsen, var en forstad til byen Christiania, og lå på denne tiden utenfor bygrensen. Det samme gjorde både den nye kirken og Stortorvet.
At kirken ble flyttet fra Rådhusgata til området ved Stortorvet betydde en hel omveltning for byens ferdsel og trivsel. Av de av byens borgere som forstod dette, var det bare en som tok konsekvensen av det. Han var fremsynt nok til å bygge et «byhus» på tomten mellom Møllergata og Grubbegata, samtidig med at kirken ble bygget. Bygningen, som i dag er Stortorvets Gjæstgiveri, med adresse Grensen 1, stod ferdig omkring år 1700.

Det vi i dag kjenner som Stortorvet var inntil 1736 bare en sump. Byens torg lå på denne tiden utenfor Rådhusgaten 19 og handelen på torget hadde økt så sterkt at det ble et alminnelig ønske om å få et større torg, og da kirke og torv etter gammel kjøpstadskikk hørte sammen falt det naturlig at torvet ble flyttet etter. Men det varte lenge før borgerne var helt klare for å oppgi det gamle torget nede ved Rådhusgata, da dette var et mer livlig trafikkstrøk enn området der den nye kirken lå. Kirken var blitt plassert utenfor bymurene, og ved dagens Stortorvet lå det omkring år 1700 en stor dam, og det var vanngraver ved vollene like ved torget. Disse ble fylt igjen da vollene ble revet, og området ble brukt til å dumpe søppel og avfall. Omkring 1730 begynte man å planere torget og i 1735 ble det besluttet at borgerne i Christiania skulle møte opp med hakke og spade, og byens prominente personer skulle skaffe til veie 2000 lass med jord og sten, slik at torget kunne anlegges. Beslutningen ble ikke særlig godt mottatt, men arbeidet ble likevel satt i gang og torget ble offisielt innviet den første tirsdagen i februar i 1736, samtidig med at Christiania marked ble flyttet hit. Dette fikk stor betydning for fremtiden til Grensen 1, da mye av bondehandelen nå ble flyttet til området rett utenfor eiendommen, og ikke lenger hadde hovedsete i Kvadraturen.

Gamle kart forteller at bygningen som i dag er Stortorvets Gjæstgiveri hadde rektangulær form og lå mellom Møllergata og Grubbegata med hovedfasaden mot Grensen, nøyaktig slik som i dag. Men den gang lå det et gjerde rundt eiendommen, som skilte den fra landeveien utenfor. Sidefløyene mot Grubbegata, Møllergata og langs gavlen til naboeiendommen Møllergata 1 har kommet til senere. Nøyaktig når de ulike byggene har blitt oppført, og når de ble føyet sammen til én bygning, finnes ikke eksakte årstall på, men kart og skjøter daterer dette til perioden mellom 1736-1860.

Den første eieren som er kjent ved navn het Anders Hansen Holst, men eierne skiftet stadig. Eierskapene i tiden som fulgte besto av prominente folk fra høye samfunnslag, og besittelsestiden var gjennomgående kort med et snitt på 12 år i perioden mellom 1700-1880. En av dem var Andreas Lie som arbeidet som consumptionsskriver i Christiania. Han blir beskrevet som en rik mann som førte et elegant og selskapelig hus. Senere i livet deltok han blant annet med iver og glede på de gilder og sammenkomster som ble arrangert til ære for den franske revolusjon i 1792-93.

I 1768 ble eiendommen kjøpt av kjøpmann Claus Tollefsen. Samme år foretok myndighetene et skritt av stor betydning for stedet og 18. mars 1768 ble eiendommen endelig inkorporert i byen. Dette medførte at eierne nå fikk rett til å drive regulær kjøpmannshandel, og grunntaksten på eiendommen ble forhøyet. Først i 1784 fikk naboeiendommene de samme privilegiene.

Kjøpmann Jens Edsleff står nevnt som husets eier i perioden 1769-1783. Edsleff drev bondehandel ved Vaterlands bru og var en meget rik og velstående mann etter den tids forhold. Han var gift med Hedvig Sofie Colling, søster av den aller rikeste av kjøpmennene i Vaterland, Anders Colling, bedre kjent som «Rotteanders». Edsleff ferdedes i de beste kretser i byen og rangerte høyt på listen over byens største skatteytere.

1800-tallet

Stortorvets-Gjaestgiveri-Historie-02

Christian Heyerdahl er den kjøpmannen som beholdt eiendommen lengst. Han var eier av Grensen 1 i 30 år. Dette var fra 1802-1832. Han hadde riktignok satt eiendommen til auksjon i 1830, men skjøtet ble ikke gitt videre til nestemann før to år senere. Opprinnelig var det tre eiendommer mot Møllergata og Grubbegata, men i Heyerdahls tid ble alle eiendommene samlet på hans hånd, og de har senere ikke vært skilt. De fikk alle betegnelsen Nr. 1 til Grensen. Kjøpmann Christian Heyerdahl tilhørte Christianias handelsaristokrati, og i hans tid ble det holdt mange fornemme selskap i det gamle Stortorvets Gjæstgiveri. Han var blant annet en nær venn av prins Friedrich av Hessen. Da prinsen, i forbindelse med et opphold i Norge i 1813, gjennomførte Norges eneste morganatiske ekteskap og giftet seg via sin venstre hånd til baronessen Clara von Lilliencron, var Christian Heyerdahl et av to vitner til seremonien.

Den 17. mai 1829 var Stortorvet skueplass for det berømte «Torgslaget». Utgangspunktet for urolighetene var at Karl Johan hadde forbudt enhver festligholdelse av dagen. Da en større menneskemengde om ettermiddagen hilste dampskipet Constitutionens ankomst med hurrarop og sang ble myndighetene nervøse. Den fredelige folkemassen, som hadde dratt videre opp til Stortorvet, ble jaget bort av tilkalt kavaleri og infanteri. Karl Johan sendte militære styrker inn i menneskemengden, som peiset løs på dem med sablene. Henrik Wergeland fikk ødelagt sin studentuniform under opptøyene. Det er ikke usannsynlig at det må ha vært mange på torget som så seg nødt til å søke tilflukt i Gjæstgivergården. Den stemning «Torgslaget» fremkalte, førte til et gjennombrudd for feiringen av 17. mai.

I 1846 var det Ole Josef Møller som tok over eierskapet. Han påkostet eiendommen store summer, og det var han som bygde den vakre svalgangen inne i gården. Bindingsverksbygningen mot Grubbegata bygde han opp til to etasjer, slik den fremstår i dag. Møller var en av initiativtakerne til gjenreisningen av nasjonaldagen, 17.mai-feiringen. Midlene til feiringen ble reist av privatpersoner, og det gule huset ved torget var et av stedene hvor bidragene strømmet inn. Til den dag i dag er dette huset sterkt forbundet med 17. mai-feiring.
Fra 1848 og til sin død i 1851, var Andreas Tofte deleier i Grensen 1. Tofte ble i 1837 den første ordføreren i Christiania. I dag er han mest kjent for barnehjemsinstitusjonen han skjenket Christiania, i dag lokalisert på Helgøya i Ringsaker kommune i Hedmark. Institusjonen bærer navnet Toftes Gave, og er fremdeles i drift, nå som hjem for utviklingshemmede.

Tollef Olsen, som eide huset i 11 år, gjorde mye med eiendommen. Han bygget fløyen mot Møllergata i to etasjer, og innredet 2.etg til leiligheter. Han bygget også en fløy inne i gården, med nabogården, Møllergata 1, som bakvegg. Den delen som i dag er kjent som Gamle Christiania, eller Gamla. Han solgte til A.E. Olsen i 1863, og det var i hans tid at bygningen for første gang ble åpnet for byens alminnelige publikum. Han drev vinkjeller i gården, der han hadde servering og han benyttet også Grensen 1 som losjihus for tilreisende. Det var ikke byens mest fornemme gjestgiveri, men fint nok til at oppkjøpere fra Bergen og Trondheim tok inn her. Disse var velbeslåtte forretningsfolk, som ønsket å bo i sentrum av bondehandelen i byen.

En skildring i «Folkebladet» for 27. oktober 1866 forteller hvordan eiendommen ble anvendt i A.E.Olsens tid. Der står det blant annet at «… det gamle Rede paa Hjørnet af Mølle og Grændsegade, almindelig kjendt efter sit Husnummer: Grændsen No. 1. Dens Gaardsrum er en Stald, dens Svalganger et Pulterkammer. Her tager blant andre Opkjøperne fra Bergen og Trondhjem ind. Dersom alle de Gammeloste som denne Gaard har huset, stod bygget op paa Torvet, gik det videre i Omkreds og høiere mod Luften end Vor Frelsers Kirke og Indseilingen til Byen kunde signaliseres efter Lugten alene. Eller dersom alt det Spegekjød eller de Røgede Laks, som herfra er sendt ud over Byen hang paa en Stang, vilde denne naa herfra til Trondhjem.»

Vinhandler A.E. Olsen solgte i 1880 til Frydenlunds Bryggeri. Da Frydenlunds Bryggeri overtok Grensen 1, ved skjøte av 18. april 1881, startet den perioden av byggets historie som danner grunnlaget for Stortorvets Gjæstgiveri slik vi kjenner det i dag. Det var bryggeriets grunnlegger Mads Langaard som ordnet kjøpet, men det var hans sønn Christian Langaard som gjennomførte store restaureringer av bygningen, og som startet med etableringen av Stortorvets Gjæstgiveri. På det tidspunktet Frydenlunds Bryggeri overtok eiendommen var den vesentlige del av bygningen opptatt av butikker. Severin Jacobsen var en av dem som hadde sine forretningslokaler i gården. Bryggeriet lot 2. etasje innrede til en ganske stor restaurant, og Ole Iversen fra Lillehammer ble ansatt som restaurantør.

1900-tallet

På begynnelsen av 1900-tallet fikk bryggeriet utarbeidet en fullstendig restaureringsplan for eiendommen. Oppdraget ble gitt til arkitekt Carl Berner. Han ansatte dr. Harry Fett, ved Norsk Folkemuseum, som bygningsarkeologisk konsulent. Fett syntes dette oppdraget var spesielt interessant, da han under sine studiedager leide et værelse i 2. etasje med utsikt over torvet. I denne perioden holdt han mange små, hyggelige studentselskaper og hadde et nært og kjært forhold til bygningen.
Det var likevel ikke fritt fram for arkitekt Berner og dr. Fett når de nå skulle i gang med restaureringen. Huset skulle i karakter og innredning mest mulig føres tilbake til sin opprinnelige skikkelse. Samtidig skulle det innredes en moderne restaurant som tilfredsstilte tidens krav til et førsteklasses etablissement. Den nye restauranten ble innredet i hele den gamle hovedbygningen, både i 1. og i 2. etasje, inklusiv den opprinnelige hovedfløyen mot Møllergata.

I taket i den nye restauranten i 1. etasje ble det i salen mot Grensen lagt inn rike stukkrelieffer. Disse avbilder en serie allegoriske kvinneskikkelser, og ble utført i Johannes Tvedts gipsstøperi i Bogstadveien 20. Stukkrelieffene er fremdeles en del av Stortorvets Gjæstgiveris innvendige utsmykning.

I 1903 stod en ny tidsriktig restaurant klar, og Ole Iversen fortsatte som restaurantør. Med seg hadde han nå sin kone Anne. Da de nye restaurantlokalene stod klare, flyttet familien Iversen inn i en nyinnredet leilighet i fløyen langs Møllergata. Denne leiligheten ble senere gjort om til serveringslokale, og er den delen av huset som i dag betegnes som «Gamlestua».
Både Ole og hans frue var solide og dyktige fagfolk, og også her, som så ofte ellers i restaurantfaget viste det seg hvor viktig det var for en restaurantør å ha fagstøtte i sin frue. Så da Ole av ukjente grunner gir seg allerede i 1904, hadde man ingen betenkeligheter med å overlate den fortsatte driften av Gjæstgiveriet til Anne, som ledet bedriften med stødig og fast hånd helt frem til 1918. At Anne må ha vært en meget driftig kvinne er det mye som taler for. I en tid da kvinnelige ledere var en sjeldenhet og kvinners rettigheter på et helt annet nivå enn i dag, forteller det mye om Anne at det falt som en naturlig avgjørelse å overlate ansvaret for Gjæstgiveriet til henne. Hun må ha vært en enormt ressurssterk kvinne, og det er ikke vanskelig å tenke seg at de ansatte på Gjæstgiveriet må ha hatt en voldsom respekt for denne kvinnen som styrte skuta alene i hele 14 år. Så vidt vi vet døde Anne så sent som i 1956. Hun ligger gravlagt ved Vår Frelsers Gravlund. Det finnes dessverre ikke så mange kilder der Anne er nevnt, men man kan jo kanskje se for seg at hun med streng, men kjærlig mine, har tatt hånd om Gjæstgiveriets drift, med håret oppsatt i en stram knute i nakken og en fin, fotsid kjole som viste hvilken posisjon hun hadde. Kanskje møtte hun sine gjester i døren og sørget for en god og varm stemning på huset, der gjestene ble forsynt med både makrell og snaps. Men selv om kildene er få, så er det ingen tvil om at Anne har vært en viktig del av Grensen 1 sin historie og at hun har satt igjen markante fotspor her på huset.

I 1920 kom loven om fredning av bygninger, og i 1927 ble Stortorvets Gjæstgiveri fredet. I 1928 sattes det i gang store vedlikeholdsarbeider, fortsatt under ledelse av arkitekt Carl Berner. Men myndighetenes diskusjoner om nye gatereguleringer førte til at fredningen ble opphevet i 1937. Etter nye reguleringsplaner, fikk Grensen 1 likevel bli stående og fredningen

På Stortorvet i Oslo, med Stortorvets gjestgiveri bak til venstre. Personene på bildet er Pauline og Rudolf. Bildet er sendt fra Oslo 31. juli 1944. Rudolf var Feldwebel i Luftwaffe, og bror av den bildet ble sendt til (trolig Erich Weber). At Stortorvet, Oslo. The persons are Pauline and Rudolf. The picture was sent from Oslo on July 31th 1944. Rudolf was a Feldwebel in Luftwaffe, and the brother of the one who received the picture (probably Erich Weber). Dato / Date: ca. 1944 Fotograf / Photographer: Ukjent / unknown Sted / Place: Oslo, Norge/Norway Arkivreferanse / Archive reference: FSM foto 0800708

På Stortorvet i Oslo, med Stortorvets Gjæstgiveri bak til venstre. Personene på bildet er Pauline og Rudolf. Bildet er sendt fra Oslo 31. juli 1944. Rudolf var Feldwebel i Luftwaffe, og bror av den bildet ble sendt til (trolig Erich Weber). Dato: ca. 1944 Fotograf: Ukjent Arkivreferanse: FSM foto 0800708

ble gjeninnført. Stortorvets Gjæstgiveri er i dag en vedtaksfredet bygning.

Krigen fòr ille med Stortorvets Gjæstgiveri, eiendommen ble nedslitt og etter krigen måtte det foretas nye, grundige restaurasjonsarbeider. Restauranten ble stengt i 8 måneder, og åpnet igjen 7.september 1949.

Frydenlunds Bryggeri beholdt Stortorvets Gjæstgiveri frem til 1978 da Olav Thon kjøpte eiendommen.
En gammel bygning som denne krever mye stell og omtanke, og etter Olav Thons overtagelse i 1978 var det igjen tid for en ansiktsløfting. Publikums engasjement var denne gangen overveldende. Trofaste gjester var redde for at restauranten og caféen skulle miste sitt tradisjonsrike særpreg. Men Thon, i samarbeid med Riksantikvaren, lot byggets karakter forbli uforandret, til stor glede for skeptikerne, da den nyoppussede restauranten kunne åpne opp igjen i 1980.

Som en del av denne restaureringen ble maleriene som omkranser restauranten i 1. etg. laget. Maleriene er signert østfoldingen Charles Hoff og er utført i en ekspresjonistisk stil. Motivene har han plukket fra området i og rundt Grensen 1.
Charles Hoff ble født den 9. mai i 1902 i Fredrikstad. Mest kjent er han som stavhopper og journalist, men han hadde utdanning fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania. Han “var innom” Statens Kunstakademi og gikk på malerskole i Paris, så han var godt skolert i malerkunsten. Historien hans forteller om en lysende idrettskarriere, som endte med landssvikdom etter 2.verdenskrig. Han valgte å markere seg på den gale siden under krigen og ble i 1947 dømt til ni års straffarbeid. Charles Hoff jobbet som journalist og forfatter resten av livet, men etter krigen benyttet han pseudonym. Han døde i Oslo i februar 1985, 82 år gammel.

En episode som mange fremdeles kan huske, er en hendelse som kan dateres til 14. mai 1987. Da slo politiet til mot blitzerne på Stortorvet Gjæstgiveri og terrorpolitiet stormet restauranten med hjelmer og politihunder for å arrestere Stein Lillevolden og flere andre demonstranter etter en demonstrasjon ved den amerikanske ambassaden. Blitzerne hadde gått inn på Gjæstgiveriet for en varm kopp kaffe, da politiet braste inn i cafeen. Sjokkerte gjester ble vitne til et aldri så lite drama denne ettermiddagen. Avisskriveriene ble mange, og Grensen 1 fikk enda en liten historie å notere inn i historiebøkene.

I gamle dager var det tradisjon å gå på Stortorvets Gjæstgiveri når bøndene kom til byen med varer. Den gamle bondehandelen er opphørt, men Stortorvets Gjæstgiveri fortsetter å være et møtested og gjenstand for sterke tradisjoner, slik som lutefisksesongen og 17. mai-feiringen med Kampen Janitsjar som spiller fra svalgangen. Og selv om det er mange år siden det var værelser til leie her, har navnet blitt beholdt uforandret.